Krigen - og freden som kom

Intervjuobjekt: Ruth Reitan (1918) f. Sivertsen
Intervjuer: Jon Reitan

Jeg var 22 år da krigen brøt ut 9. april 1940. Jeg våknet i 4-5 tiden om morgenen av en masse fly durende over hustaket. Vi for opp og slo på radioen. Da fikk vi melding om at tyskerne hadde gått i land mange steder i Norge, deriblant på Brattøra i Trondheim, der vi bodde. Tyskerne sa at "Vi kommer som venner, vi skal hjelpe dere, vi skal hjelpe dere mot engelskmennene". Men den meldinga trodde ikke vi nordmenn noe på, og vi var veldig lei oss for at krigen hadde kommet på norsk jord. Det sier Ruth Reitan, som i dag er 76 år og som har mange, både gode og vonde minner fra andre verdenskrig.

Faren min var maskinsjef på hurtigruteskipet "Prins Olav" og gikk i hurtigrutefart mellom Bergen og Kirkenes. Han hadde alltid to-tre timer pause i Trondheim og det gledet jeg meg bestandig til. "Prins Olav" var på tur sørover fra Helgelandskysten og skulle komme inn til Trondheim om morgenen 9. april, men så langt kom de aldri. Båten ble stoppet i Rørvik og beordret tilbake nordover av norske militære myndigheter, for i nord var Norge fortsatt fritt. Vi fikk ikke høre noe fra ham før i månedsskiftet april/mai. Da fikk vi vite at "Prins Olav" lå kamuflert inne i en fjord i Finnmark.

Evakuering
De første krigsdagene var det fullt kaos i byen. Plutselig en dag gikk det rykter om at Trondheim skulle bombes. Masse folk evakuerte ut på landet. Vi hadde noen venner som bodde på Reitan i Ålen. De hadde fatt tak i en hybel til vår lille familie på tre: min mor, min bror og meg. Den 3. april kjørte vi med tog til Reitan, og der ble vi i sju uker. Vi hadde det veldig bra sammen med hyggelige mennesker, men vi var jo fortvilte, og satt ved radioen dag og natt. Hvor var far? Hadde det skjedd noe med "Prins Olav"? På radioen var det for det meste tysk propaganda. Uansett hvor vi snudde oss, var det uhyggemeldinger. Da det ble roligere, dro vi tilbake til byen, det var den 7. mai. Det som vanligvis var en festdag, var slett ikke det, denne våren. Ikke et eneste flagg var oppe! Det var en trist togtur nedover Gauldalen..

Hverdagen
Trondheim var etterhvert blitt en by fullsatt av tyskere. Samme hvor vi gikk, var det tyskere. Hverdagen var ikke så bra. Jeg husker at vi våknet om morgenen av at tyskerne marsjerte oppover Holtermanns vei. Nå, når far var borte, måtte jeg tjene penger for å forsørge familien. Jeg var nettopp utdannet kontordame, og jeg sendte en lang søknad til Strinda kommune etter en annonse i avisa. Strinda var da egen kommune, i dag er det jo en del av Trondheim. Jeg fikk jobb i forsyningsnemda, det var de som styrte med rasjoneringskortene. Første året delte jeg ut rasjoneringskort. Året etter fikk jeg jobb som sjefens sekretær. Det var en fin jobb med en enestående sjef. Men plutselig en dag kom det tre norske nazister og ba sjefen min bare pakke sammen og gå. En nazist ble satt inn i stedet. Vi var fortvilte og sinte for at de tok fra oss en dyktig og svært godt likt sjef, men vi måtte bare gjøre gode miner til slett spill hvis vi skulle beholde jobben.

Det var forferdelig å ikke vite hvor far var. Moren min var veldig flink til å skaffe mat. Hun gikk tidlig om morgenen ned til havna på Brattøra og fikk i fisk av fiskebåtene som nettopp hadde kommet inn. Hun hadde en annen forbindelse på Strinda, der fikk hun kjøpe ekte melk. Sånn sett gikk det rimelig bra, men savnet etter han som vi ikke visste noe om, var jo der. Det kunne gå flyalarmer når som helst, og da var det bare å skynde seg ned i kjelleren. I kjelleren hadde vi ordnet oss med en sofa med ulltepper, en primus og litt ekstra mat. Mange ganger måtte vi sitte der i flere timer. Til blendingsgardiner hadde vi noen store grå papirgardiner som vi måtte dekke vinduene med når det ble mørkt. Til og med om sommeren måtte vi bruke blendingsgardinene. Tysk politi kom og varslet hvis vi hadde glemt å blende. Når flyalarmen gikk og vi hørte bombing, var vi redde.

Illegalt arbeid
På jobben var vi en hel del som arbeidet illegalt. Noen hadde beholdt radioen etter påbudet om innlevering, så vi fanget opp meldinger fra London. Meldingene ble trykt opp og distribuert. Når jeg gikk hjem, måtte jeg være veldig forsiktig, for når som helst og hvor som helst kunne vi bli ransaket. Jeg la de illegale avisene sammenbretta under sålen inne i skoen, og så trampet jeg i vei hjemover.

"Prins Olav"
Norge kapitulerte 7. juni 1940, og da var kongen og regjeringa i Tromsø. Det viste seg at far dro over til England med den samme konvoien som kongen og regjeringa var med i. Under overfarten ble "Prins Olav" bombet av tyske bombefly. "Prins Olav" gikk ned, men far kom seg opp i en av livbåtene og ble plukket opp av en britisk destroyer og seinere bragt inn til London. Etter et kort opphold i London mønstret han på et nytt skip. Han var jo ansatt i Nordenfjeldske Dampskibsselskap her i Trondheim, og de hadde flere båter i England under krigen. "Svein Jarl" skulle gå til Canada i troppetransport, men på vei dit, ble også det skipet bombet. Det måtte returnere til Irland som havarist. Far ble skadd og fløyet til London i august 1940 for å bli operert i venstre fot. Men også sykehuset ble bombet, og pasientene måtte evakueres ut på landet. Slik kom far til Skottland. Vi hørte ikke noe fra ham før vi fikk et Røde Kors-brev i 1941. Brevet kom fra en kamerat faren min hadde i Canada, og brevet ble smuglet inn i Norge. I brevet stod det blant annet: "Osvald har det bra og er i Glasgow". Han hadde fatt jobb på et verksted, som produserte flydeler i Glasgow.

Fredsdagene var fantastiske. De "ekte" sjefene kom inn i sine gamle stillinger igjen, og nazisjefene ble tatt og stilt for retten. Radioene fikk vi også igjen. Jeg fikk vite det på kontoret 7. mai. En kollega kom inn og tok meg i hånda og sa: "Gratulerer! Hva er det du gratulerer med?" spurte jeg. "Det er fred", sa han. "Tull!. Du må ikke tulle med meg!" "Det er fred", sa han. Vi visste ikke om vi skulle tro det den dagen, men 8. mai om morgenen, så jeg ut vinduet opp mot Byåsen. Der kom de norske flaggene opp, ett etter ett. Det var norske flagg overalt. Folk sprang og jublet og hadde med seg småflagg. På jobben laget vi et stort bål ute på gårdsplassen. Der brente vi alle blendingsgardinene og alle bildene av Quisling som hadde "prydet" veggene på kontoret. Det var nemlig påbudt at det skulle være bilder av Quisling på alle kontorene.

Alle fangene som satt på Vollan og på Misjonshotellet, ble sluppet fri. De tyske soldatene var veldig tamme, og alle som en hadde hvitt bånd rundt venstre arm. De gikk bare rundt og gjorde ingen ting. Kanskje de var utslitte, kanskje også de var glade for at krigen nå var over. Det inntrykket hadde jeg. Hva slags håp hadde de? Hva hadde disse unge guttene å komme hjem til?

Så kom "gutta fra skauen". De første som kom hjem av de norske politistyrkene, kom fra Sverige. Der hadde vi mange kjente. Jeg og noen venninner stod og huiet og skrek da de kom marsjerende nedover Nordre. Jeg kjente også flere som ble fengslet. De ble sendt til Tyskland i 1943. Det var to jeg kjente svært godt, som ble reddet av "de hvite bussene". Men mange av dem som ble reddet ut av de forferdelige fangeleirene i Tyskland, var så utmattet at de døde på veien hjem. "De hvite bussene" var sendt av svensk Røde Kors, som tok seg av løslatte krigsfanger. Grev Folke Bernadotte var hovedmannen bak "de hvite bussene".

17. mai
17. mai 1945 opplevde jeg med blanda følelser. Vi hadde ikke hørt noe fra far på flere år. Vi visste ikke hvor han var, eller om han i hele tatt var i live. Jeg gikk i folketoget, men klarte ikke å rope hurra på grunn av uvissheten om far. Men så, i juli kom, det brev med fars håndskrift. Da jeg kom hjem fra jobb den dagen, var det ei annen mor jeg møtte i døra. I brevet stod det at han fremdeles var i Glasgow. De kunne ikke reise hjem alle på en gang, de måtte dra i puljer. Vi skulle få nærmere beskjed senere. I august fikk vi telegram fra Oslo: "Jeg kommer hjem med toget 8. august. Hilsen Osvald." Da pyntet vi huset. Papirgirlandere over hele taket i stua, papirflagg på bordet, vi var alle tre helt i ekstase. Vi gikk ned på stasjonen alle tre. Far kom og hadde på seg flott marineuniform. Han hilste og gjorde honnør. Akkurat da syntes jeg far var den aller fineste mannen på jord. Sjefen min hadde fått en av kommunens sjåfører til å hente oss nede på stasjonen. Far ga sjåføren to pakker med engelske sigaretter, og da ble han gladere enn om han skulle fått en formue. Den kvelden hadde vi fest, og vi snakket hele natten. Vi ble en hel familie igjen. Faren min var preget av krigen. Han var nerveslitt, så han trengte veldig mye ro. Den første tida ville han ikke snakke om krigen i det hele tatt. Og var det noe på radioen, detaljer om krig, rettergangen eller noe sånt, sa han ofte: "Slå av!". Men det gode humøret hans tok seg fort opp igjen.

Tyskertøsene
"Tyskertøsene", de norske jentene som hadde hatt forhold til tyske soldater, fikk gjennomgå. Noen hadde også vært angivere. I fredsdagene var det veldig populært for ungdommer å fange disse tyskertøsene og klippe av dem håret. Det var kanskje ikke rett av dem, for det var ikke lett å være ung under krigen. Men mange ville ha hevn, og mange hadde vel også god grunn til det. Jeg tror ikke vi forsto helt rekkevidden av snauklippinga. Men ungdommene som gjorde det, mente vel at "Dette er rett! Dette har de godt av!".

Krig er forakt for liv
Nå i vår er det 50 år siden frigjøringa, og vi har sett hvilke forferdelige virkninger en krig kan ha. Veldig mange mennesker ble drept, og enda flere ble hjemløse under andre verdenskrig. Hvis menneskene kunne ha lært av dette, ville det ikke vært så mange kriger i verden. Da ville det kanskje heller ikke vært krig i de tidligere jugoslaviske eller russiske statene, eller i Afrika og i Sør-Amerika.

"Krig er forakt for liv, fred er å skape.
Kast dine krefter inn, døden skal tape",
skrev Nordahl Grieg.

Det var en dikter som svært mange av oss satte pris på. Han ble skutt ned over Tyskland i desember 1943. Krigen var ei vond tid, men de fem årene lærte oss å holde sammen. Kanskje ble vi sterkere? Nå, femti år seinere, er det ikke så lett å svare på det. Men, noe har vi nok lært. Vi har lært at vi må ta vare på hverandre og at vi aldri må gi opp. Vi kan gjeme slåss for det vi tror på, til og med, men da må vi bruke Nordahl Griegs våpen: "Troen på livet vårt, menneskets verd", det er "sverdet" vi må bruke, sa han. Kanskje var det det viktigste jeg lærte av krigen og av fredsvåren som kom

Nå, snart femti år seinere, kom en liten bosnisk flyktningefamilie flyttende til Selbu. Mor og datter hadde bodd i Norge i tre år, og i alle disse årene har de trodd at mannen og faren var død i krigen, drept av serbere. En bitende kald fredagskveld i slutten av januar 1995 landet han på Værnes. FN hadde funnet ham i en fangeleir. Marineoffiser Osvald Sivertsen var oldefaren min. 1. august 1945 kom han med tog til Trondheim. Jeg kom til å tenke på ham nå, femti år seinere.